_edited.png)
Nervesystemet
Hvordan kommuniserer kroppen med seg selv?
Kroppen fungerer som et stort kommunikasjonsnettverk. Hvert eneste sekund sendes millioner av signaler mellom hjernen, ryggmargen og resten av kroppen.
-
Noen av disse signalene styrer vi bevisst.
Du bestemmer selv når du vil reise deg, gå en tur eller løfte en kopp.
-
Andre prosesser skjer helt automatisk.
Du trenger ikke tenke på at hjertet skal slå, lungene skal puste eller at pupillene trekker seg sammen når du går ut i sterkt sollys. Du blir søvnig når kroppen registrerer at det er natt, og hjertet kan begynne å slå raskere når du blir forelsket eller opplever noe spennende.
Nervesystemet samarbeider kontinuerlig med hormoner, immunsystemet, sirkulasjonen og de øvrige reguleringssystemene i kroppen. Det gjør at kroppen hele tiden kan registrere, tilpasse seg og reagere på det som skjer ofte lenge før vi selv er klar over det.
Lymfesystemet
Visste du at ordet lymfe kommer fra det latinske ordet lympha, som betyr klart vann?
Det beskriver lymfesystemet på en vakker måte. Akkurat som en bekk som stille finner veien gjennom landskapet, flyter lymfen gjennom kroppen. Den transporterer overskuddsvæske tilbake til blodbanen, frakter immunceller dit de trengs og bidrar til å fjerne avfallsstoffer fra vevet.
I motsetning til blodet har ikke lymfesystemet en egen pumpe. Det er avhengig av pust, muskelbevegelser og kroppens naturlige aktivitet for å holde væsken i bevegelse.
En bekk som får strømme fritt, holder seg klar og levende. Men hva skjer når vannet blir stående stille?
Da mister vannet bevegelsen. Det blir lettere uklart, oksygeninnholdet kan synke, og balansen i økosystemet forandrer seg.
Kroppen er naturligvis ikke en bekk, men bildet kan hjelpe oss til å forstå hvorfor bevegelse også er viktig for lymfesystemet. Når lymfestrømmen blir mindre effektiv, kan transporten av væske, immunceller og avfallsstoffer gå langsommere. Det kan bidra til at væske lettere blir stående i vevet og at kroppen bruker lengre tid på å gjenopprette normal balanse.
Lymfesystemet arbeider stille i bakgrunnen, hele døgnet. Vi legger sjelden merke til det når det fungerer godt, men det er en viktig del av kroppens evne til å holde vevet friskt og støtte immunforsvaret.
Bindevev
Har du noen gang sett et edderkoppnett tidlig på morgen? Selv om trådene er tynne, danner de et sterkt og fleksibelt nettverk som holder alt sammen. Slik fungerer også bindevevet.
Det omgir muskler, organer, blodårer, nerver og ledd, og skaper forbindelser mellom kroppens ulike strukturer. Samtidig gir det støtte, elastisitet og bidrar til at krefter kan fordeles gjennom hele kroppen.
Men bindevevet er langt mer enn et støttevev. Det er et levende vev som hele tiden fornyes og tilpasser seg kroppens behov.
I bindevevet finner vi blant annet fibroblaster, som produserer kollagen og elastin, proteinene som gir vevet styrke og smidighet. Her finnes også adipocytter (fettceller), som lagrer energi og beskytter kroppen, samt hyaluronsyre, et stoff som binder store mengder vann og bidrar til at vevet holder seg fuktig, elastisk og bevegelig.
Når bindevevet har god bevegelighet, kan blodårer, nerver og lymfebaner lettere bevege seg gjennom vevet og gjøre jobben sin. Derfor er bindevevet ikke bare en passiv innpakning, men en viktig del av kroppens reguleringssystem.
På samme måte som et edderkoppnett binder sammen grenene i skogen, binder bindevevet sammen kroppen vår. Det skaper forbindelser, gir støtte og sørger for at ingen del av kroppen arbeider helt alene.
Noen ganger er det nok med en liten endring på ett sentralt sted for at et helt system kommer ut av balanse.
En gammel steinbro med bue illustrerer dette godt. Hver stein bærer en del av belastningen, men det er samspillet mellom dem som gir broen styrke og stabilitet. Dersom ett av de sentrale elementene forskyves, må resten av konstruksjonen fordele kreftene på nytt.
Slik kan vi også forstå den dype stabiliserende muskulaturen.
I vår tilnærming handler dette ikke om én enkelt muskel, men om et funksjonelt samarbeid mellom blant annet psoas major, iliacus, quadratus lumborum, piriformis og mellomgulvet (diafragma). Sammen danner disse musklene et viktig fundament for kroppsholdning, stabilitet, pust og bevegelse.
Når denne muskelgruppen over tid blir stram eller mister noe av sin naturlige bevegelighet, påvirkes ikke bare bekkenets og ryggens stilling. Hele kroppen begynner gradvis å tilpasse seg. Andre muskler må overta mer arbeid, bindevevet utsettes for økt spenning, og leddene belastes på en annen måte.
Mellomgulvet er kroppens viktigste pustemuskel og samarbeider tett med den dype stabiliserende muskulaturen. Når spenningen i dette området øker, opplever mange at det blir vanskeligere å puste dypt og avslappet. Pust, kroppsholdning og bevegelse påvirker hverandre kontinuerlig.
Disse endringene går ikke ubemerket for nervesystemet. Hvert eneste sekund mottar det informasjon fra muskler, sener, ledd og bindevev om hvordan kroppen står, beveger seg og fordeler belastningen. På bakgrunn av disse signalene justerer nervesystemet kontinuerlig muskelspenning, balanse og bevegelsesmønstre.
Derfor ser vi ikke bare på denne muskelgruppen som en samling muskler, men som en viktig del av kroppens reguleringssystem. Målet er ikke bare å redusere spenning, men å forstå hvorfor kroppen har valgt denne strategien, og hvilke konsekvenser det kan ha for resten av kroppen. For ofte ligger årsaken til langvarige belastninger et helt annet sted enn der symptomene oppstår.
Kroppens indre fundament
Vagusnerv
Navnet "Vagus" kommer fra latin og betyr den vandrende eller den som streifer omkring. Det er derfor vagusnerven ofte blir omtalt som kroppens "vagabond". Ingen annen hjernenerve har en lengre reise gjennom kroppen.
Vagusnerven er den lengste av de tolv hjernenervene. Den starter i hjernestammen og slynger seg ned gjennom halsen til brystkassen og videre inn i bukhulen. På veien har den kontakt med blant annet hjertet, lungene, spiserøret, magesekken, leveren, bukspyttkjertelen og store deler av tarmen. Derfor har den innflytelse på langt mer enn de fleste er klar over.
Vagus er en viktig del av det autonome nervesystemet, den delen av nervesystemet som arbeider helt uten at vi trenger å tenke over det. Den bidrar blant annet til å regulere hjerterytme, pust, fordøyelse, immunforsvar og kroppens evne til å hente seg inn etter stress og belastninger.
Mange forbinder vagusnerven med hvile og avslapning, men dens viktigste oppgave er egentlig å skape balanse. Den registrerer hele tiden signaler fra kroppens organer og sender informasjon tilbake til hjernen. Hjernen bruker disse signalene til å tilpasse kroppens funksjoner slik at vi kan møte både aktivitet og hvile på en hensiktsmessig måte.
Når dette samspillet fungerer godt, har kroppen lettere for å regulere seg selv.
Når balansen forstyrres over tid, kan det påvirke mange av kroppens reguleringssystemer.
Derfor er vagusnerven blitt et viktig fokusområde innen moderne forskning på blant annet stress, søvn, fordøyelse, smerter og restitusjon.
Blodforsyning
Hver eneste celle i kroppen er avhengig av blod. Gjennom blodet transporteres oksygen, næringsstoffer, hormoner og immunceller dit de trengs samtidig som avfallsstoffer fraktes bort.
Men kroppen har ikke ubegrensede ressurser.
Hvert eneste sekund må den prioritere hvor blodet trengs mest. Når du spiser, øker blodtilførselen til fordøyelsen. Under fysisk aktivitet får musklene mer blod. Ved en skade eller betennelse sendes mer blod til det berørte området. Og i en akutt faresituasjon prioriterer kroppen først og fremst hjerne, hjerte og muskulatur.
Blodforsyningen er derfor ikke tilfeldig. Den styres kontinuerlig av nervesystemet, hormonene og blodårene, slik at kroppen hele tiden kan tilpasse seg det den står overfor.
Det er et imponerende samspill som foregår hvert eneste sekund ofte uten at vi merker det.